VKE

Innhold

F-gassforordningen

Alle bedrifter og personer som utfører installasjon og vedlikehold på anlegg med F-gass må ha godkjente sertifikater. Det er ulike sertifikater for de forskjellige anleggstypene. Her finner du mer informasjon om F-gass, opplæringen i F-gass, og hvor du og bedriften din kan bli godkjent for jobbing på F-gassanlegg.

F-gasser er syntetiske fluorholdige klimagasser som brukes innen forskjellige sektorer og områder. HFKer (hydrofluorkarboner) er den vanligste gruppen av F-gasser. HFK benyttes blant annet som kuldemedier i stasjonære kuldeanlegg, klimaanlegg og varmepumper. De fleste av F-gassene har et høyt globalt oppvarmingspotensial og defineres som sterke klimagasser. En klimagass eller drivhusgass er en gass som i atmosfæren vil bidra til global oppvarming og bidrar til å øke drivhuseffekten. Det er derfor viktig å unngå at F-gasser lekker ut i atmosfæren.

I motsetning til F-gasser er CO2 (R744), ammoniakk (R717) og propan (R290) naturlig kuldemedier med lavt eller ingen globalt oppvarmingspotensial.

KFK- og HKFK-gasser er også eksempler på fluorholdige klimagasser, selv om de ikke er underlagt Kyotoprotokollen. Fordi disse gassene bidrar til å bryte ned ozonlaget som beskytter jorda mot skadelig ultrafiolett stråling, er disse regulert av den internasjonale miljøavtalen, Montrealprotokollen. Bruken av disse miljøfarlige gassene er faset ut i Norge.

HFK
Fluorforbindelser som hydrofluorkarboner (HFK) bryter ikke ned ozonlaget, og ble derfor introdusert som erstatninger for KFK og HKFK i første halvdel av 90-tallet. Bruk og utslipp av HFK gasser har økt betydelig og konsentrasjonen av HFK i atmosfæren har vist en sterk vekst. Det viktigste anvendelsesområde for HFK gassene er som kuldemedium i kulde-, klima- og varmepumpeanlegg. De vanligst forekommende gassene i Norge er; HFK 134a, R404A, R507 og R410A. HFK gasser er regulert i Kyotoprotokollen og Norge har forpliktet seg til en nedfasing i henhold til Kigali-avtalen.

Globalt oppvarmingspotensiale
Klimagassene har ulik oppvarmingseffekt og levetiden i atmosfæren varierer fra noen få år til flere titusener år. For å kunne sammenlikne de ulike klimagassenes oppvarmingseffekt, har forskerne kommet fram til en måleenhet som kalles globalt oppvarmingspotensiale, forkortet GWP (Global Warming Potential). GWP-verdiene angir akkumulert oppvarmingseffekt sammenlignet med effekten av karbondioksid (CO2over en valgt tidshorisont, normalt 100 år for kuldemedier. GWP gjør det mulig å sammenligne oppvarmingseffekten til de ulike klimagassene, da alle kan regnes om til CO2-ekvivalenter. F.eks. vil et utslipp på 1 kg R134A tilsvare et utslipp på 1 430 kg CO2, fordi R134A har 1 430 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO2.