VKE

Innhold

F-gassforordningen

Forordningen om F-gasser stiller krav til regelmessige lekkasjekontroller av alle kulde-, varmepumpe- og luftkondisjoneringsanlegg over en gitt størrelse, samt til forsvarlig kondemnering av utstyr og behandling av brukt gass. Personell og bedrifter som utfører disse oppgavene, samt installasjon og vedlikehold, skal være sertifisert.

Alle bedrifter og personer som utfører installering, service, vedlikehold, reparasjon, demontering eller lekkasjekontroll av anlegg med fluorholdige klimagasser (F-gass) må ha godkjente sertifikater. Det er ulike kategorier av sertifikater for de forskjellige arbeidsoppgaver og fyllingsmengde. Her finner du mer informasjon om F-gass, opplæring og hvor du og bedriften din kan bli godkjent for å arbeide på anlegg med F-gass.

Hva er F-gass
F-gasser er syntetiske fluorholdige klimagasser som brukes innen forskjellige sektorer og områder. HFKer (hydrofluorkarboner) er den vanligste gruppen av F-gasser. HFK benyttes blant annet som kuldemedier i kuldeanlegg, klimaanlegg og varmepumper. De fleste av F-gassene har et høyt globalt oppvarmingspotensial og defineres som sterke klimagasser. En klimagass eller drivhusgass er en gass som i atmosfæren vil bidra til  å øke drivhuseffekten og dermed øke global oppvarming. Det er derfor viktig å unngå at F-gasser lekker ut i atmosfæren.

I motsetning til F-gasser er CO2 (R744), ammoniakk (R717) og propan (R290) naturlig kuldemedier med lavt eller ingen globalt oppvarmingspotensial.

KFK- og HKFK-gasser er også eksempler på fluorholdige klimagasser, selv om de ikke er underlagt Kyotoprotokollen. Fordi disse gassene bidrar til å bryte ned ozonlaget som beskytter jorda mot skadelig ultrafiolett stråling, er disse regulert av den internasjonale miljøavtalen, Montrealprotokollen. Bruken av disse miljøfarlige gassene er faset ut i Norge.

HFK
Fluorforbindelser som hydrofluorkarboner (HFK) bryter ikke ned ozonlaget, og ble derfor introdusert som erstatninger for KFK og HKFK i første halvdel av 90-tallet. Bruk og utslipp av HFK gasser har økt betydelig og konsentrasjonen av HFK i atmosfæren har vist en sterk vekst. Det viktigste anvendelsesområde for HFK gassene er som kuldemedium i kulde-, klima- og varmepumpeanlegg. De vanligst forekommende gassene i Norge er; HFK 134a, R404A, R507 og R410A. HFK gasser er regulert i Kyotoprotokollen og Norge har forpliktet seg til en nedfasing i henhold til Kigali-avtalen.

Globalt oppvarmingspotensiale
Klimagassene har ulik oppvarmingseffekt og levetiden i atmosfæren varierer fra noen få år til flere titusener år. For å kunne sammenlikne de ulike klimagassenes oppvarmingseffekt, har forskerne kommet fram til en måleenhet som kalles globalt oppvarmingspotensiale, forkortet GWP (Global Warming Potential). GWP-verdiene angir akkumulert oppvarmingseffekt sammenlignet med effekten av karbondioksid (CO2over en valgt tidshorisont, normalt 100 år for kuldemedier. GWP gjør det mulig å sammenligne oppvarmingseffekten til de ulike klimagassene, da alle kan regnes om til CO2-ekvivalenter. F.eks. vil et utslipp på 1 kg R134A tilsvare et utslipp på 1 430 kg CO2, fordi R134A har 1 430 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO2.