Historisk har det vært brukt en rekke forskjellige stoffer som kuldemedier. Første generasjon besto av naturlige stoffer som ammoniakk, svoveldioksid og metylklorid, alle som har uheldige effekter ved lekkasjer. På grunn av bekymringene rundt sikkerhet fikk man en rask overgang til andre genererasjon kuldemedier, klorfluorkarboner (KFK), utviklet av de amerikanske selskapene Frigidaire, General Motors og DuPont som introduserte dem under varemerket freon. Disse nye kuldemediene var trygge å bruke og det reduserte risikoen for ulykker dersom det skulle oppstå en lekkasje. Det skulle vise seg at disse stoffene allikevel hadde en veldig negativ påvirkning på atmosfæren ved å påvirke produksjonen av stratosfærisk ozon, som beskytter jorden mot UV-stråling fra solen. I 1987 ble Montrealprotokollen om utfasing av stoffer som påvirket ozonlaget inngått, med tilslutning fra så å si alle land i verden.
Montrealprotokollen førte til en overgang til tredje generasjon kuldemedier, hydrofluorkarboner (HFK). Disse har vist seg å være potente klimagasser og er under utfasing under Kigali-tillegget av Montrealprotokollen og f-gassforordningen.
Hva er f-gass?
F-gasser er syntetiske fluorholdige gasser som brukes innen forskjellige sektorer og områder. KFK, HFK og HFO (hydrofluorolefiner) er alle f-gasser. Mange f-gasser har et høyt globalt oppvarmingspotensial og defineres som sterke klimagasser. En klimagass eller drivhusgass er en gass som i atmosfæren vil bidra til å øke drivhuseffekten og dermed øke global oppvarming. Det er derfor viktig å unngå at f-gasser lekker ut i atmosfæren.
Alternativer til f-gass
Det er et begrenset antall gasser som egner seg som kuldemedier. Nå som det er ønskelig å fjerne fluorholdige gasser av ulike årsaker, sitter man igjen med de kuldemediene man beveget seg vekk fra tidlig på 1900-tallet. De fleste bruksområder vil kunne dekkes av CO2 (R-744), ammoniakk (R-717) og hydrokarboner som propan (R-290) og isobutanol (R-600a). Disse gassene har veldig lav eller ingen drivhuseffekt, men er alle knyttet til ulike sikkerhetsutfordringer i form av høyt trykk, giftighet eller brannfarlighet.
F-gassforordningen
Alle bedrifter og personer som utfører installasjon, service, vedlikehold, reparasjon, demontering eller lekkasjekontroll av anlegg med fluorholdige klimagasser (f-gasser) må ha godkjente sertifikater. Det er ulike kategorier av sertifikater for de forskjellige arbeidsoppgaver og fyllingsmengde.
Forordningen om f-gasser stiller krav til regelmessige lekkasjekontroller av kulde-, varmepumpe- og luftkondisjoneringsanlegg med bestemte f-gasser over en gitt størrelse, samt til forsvarlig kondemnering av utstyr og behandling av brukt gass. Personell og bedrifter som utfører disse oppgavene, samt installasjon og vedlikehold, skal være sertifisert.
F-gasser er regulert gjennom produktforskriftens kapittel 6a – regulering av fluorholdige stoffer som inkorporerer selve f-gassforordningen, (EU) nr. 517/2014 om fluorholdige gasser (f-gass).
Våren 2024 ble en ny f-gassforordning (EU) nr. 2024/573 vedtatt. Den reviderte forordningen utvidet omfanget av hvilke gasser reglene gjelder for. HFO blir inkludert både med hensyn på krav til sertifisering og for lekkasjekontroll. For alternative kuldemedier, som amoniakk, CO2 og hydrokarboner vil det bli krav om sertifisering.
Globalt oppvarmingspotensiale
Klimagasser har ulik oppvarmingseffekt og levetiden i atmosfæren varierer fra noen få år til flere titusener av år. For å kunne sammenlikne de ulike klimagassenes oppvarmingseffekt, har forskerne kommet fram til en måleenhet som kalles globalt oppvarmingspotensiale, forkortet GWP (Global Warming Potential). GWP-verdiene angir akkumulert oppvarmingseffekt sammenlignet med effekten av karbondioksid (CO2) over en valgt tidshorisont, normalt 100 år for kuldemedier. GWP gjør det mulig å sammenligne oppvarmingseffekten til de ulike klimagassene, da alle kan regnes om til CO2-ekvivalenter. F.eks. vil et utslipp på 1 kg R-134a tilsvare et utslipp på 1 430 kg CO2, fordi R-134a har 1 430 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO2.
De offisielle GWP-verdiene oppdateres på bakgrunn av ny forskning hver gang det internasjonale klimapanelet (IPCC) utgir en ny hovedrapport (assessment report – AR). Den siste hovedrapporten (AR6), er den sjette i rekken og ble utgitt i 2023. F-gassforordningen benytter verdier fra den fjerde hovedrapporten (AR4), siden det var denne som tilgjengelig når grensene for GWP ble satt ved forrige revisjon av forordningen. Den femte hovedrapporten (AR5) benyttes til å beregne avgifter i Norge.
Under vises GWP-verdier for noen aktuelle kuldemedier i de tre forskjellige hovedrapportene.
Kuldemedium |
GWP AR4 |
GWP AR5 |
GWP AR6 |
R-744 (CO2) |
1 |
1 |
1 |
R-717 (ammoniakk) |
0 |
0 |
0 |
R-290 (propan) |
3,3 |
<1 |
0,02 |
R-32 |
675 |
677 |
771 |
R-125 |
3500 |
3170 |
3740 |
R-134a |
1430 |
1300 |
1530 |
R-152a |
124 |
138 |
164 |
R-1234yf |
ikke angitt |
<1 |
1,37 |
R-1234ze |
ikke angitt |
<1 |
0,5 |